jeg er CHRISTINE

God jul, godt nyttår og gud vet hva dere har hatt godt av siden jeg tok meg komplett bloggfri. Gudene må også vite hvorfor jeg prøver å starte opp igjen dette gang på gang, men er man irritabel så trenger man et fristed. Og det fristedet er vel snart oppbrukt hos samtlige venner, kjæreste og familie.

Siden sist har jeg sikkert gjort en hel haug med morsomme saker, men jeg fortsetter selvsagt i samme stil og husker dermed bare bruddstykker, tilnærmet ingenting. Dette kan vi i all hovedsak skylde på min selverklærte presenilitet og/eller mitt ukontrollert alkoholinntak. Men sånn går nå dagene!

Sånn hvis noen skulle lure, så er jeg fortsatt sammen med han jeg står og susser på over her. Going strong i over 2 år, og gjett om det skal bli mange flere. Vi skal ha to unger, hus med hvitt stakittgjerde, stasjonsvogn, hytte ved sjøen, hytte på fjellet og hybelkaniner. Men katt, DET skal vi ikke ha!

Siden vi fortsatt holder sammen, betyr det at jeg fortsatt tilbringer ca. halve uken i hans hjem. Rettelse: i foreldrenes hjem, hvor jeg spiser foreldrenes mat og bruker foreldrenes bad. Så forleden morgen, med 1 stk. kjøttstykke på fjellet og resterende familiemedlemmer på hyttetur, skulle jeg bare fly gjennom dusjen før jeg forflyttet meg til mitt egentlige hjem. Men det å komme seg i dusjen var lettere sagt enn gjort. Trøttere enn en same åpner jeg døren til badet hvor ingen ringere enn Sussi gir blikket jeg som oftest gir andre. Andre jeg ikke liker riktignok. Sinnablikket. Hvorfor jeg ble overrasket vet jeg ikke helt, for at varmekablene på badegulvet er dyrets favorittplass er det ingen tvil om. Problemet er bare at jeg ikke finnes komfortabel en plass når det gjelder å kle av meg foran denne katten. Om du ikke trodde at jeg var spesiell før, så vet du det i allefall nå. Men er den katten på min hornhinne, da forblir klærne på. Og dette var jo et riktig problem ettersom denne dusjen var svært etterlengtet. Så der stod jeg og snakket med babystemme (som fort utviklet seg til sinnastemme) til en katt, forgjeves. Etter mye om og men gav jeg opp, trosset fryktet og kastet klærne. Katten gir meg ryggen, tusler bortover badegulvet og setter seg midt foran badekaret. Fortsatt med ondskapen lysende i blikket. Men hallo, har jeg først kledd av meg foran katten, så skal ikke hun med sine 2 kilo få nekte meg å dusje. Trodde jeg. Før jeg visste ordet av det hadde hun hoppet opp i badekaret, og der ble hun værende. Når sant skal sies, så er jeg heller ikke så komfortabel med å LØFTE på dyr, og i allefall ikke katter som flere ganger enn jeg har fingre, har både frest og klort etter meg. Enkelt og greit, jeg er livredd henne, når hun ikke er trøtt, slapp og mottakelig for kos. Etter nøye vurdering fant jeg ut at det kanskje ikke var så lurt å ta hevn ved å dusje henne. For alt jeg vet kan det jo være hun liker å bli dusjet! Eventuelt hadde dauet. Og så slem er jeg da ikke. Enda i allefall. Løsningen ble å kle på seg igjen de største klærne jeg fant, svært påpasselig med at det dekket vær lille centimeter med hud, for å ta et realt tak rundt dyret og pent plassere henne utenfor badedøren. Det tok meg faktisk 20 minutter fra jeg var avkledd til jeg fikk skrudd på vannet, på grunn av en katt. Sjeldent jeg har vært så irritert..


Eller, jeg var faktisk på nippet til like irritert i forgårs da DVD-spilleren min midt i 3. sesong av The OC bestemte seg for å takke for seg. Like irritert var vel jeg også i forrige uke da jeg innså at jeg har rotet vekk mine all time favorittøredobber. Eller i sted, på bussen hjem fra byen da jeg kom på at iPoden alldeles ikke var i vesken, men på benken hjemme i gangen. Men så var jo det en koselig halvtime som ble tilbragt ved å bli ufrivillig informert om hvordan 10. klassinger på gamle ungdomsskolen jeg gikk på skulle snike med seg drikke på årets skoleball. At metoden overhode ikke fungerer beholdt jeg for meg selv, som en slags takk.

Ser man det, fortsatt like irritabel. Alt er fortsatt som normalt, med andre ord.