hva er din unnskyldning?
"Hi, this is Roberta from Spotify and I'm back to tell you...." 
Back?! Du, din heks, har da aldri forsvunnet! Det er ingenting du kan ha kommet back fra! I min perfekte spilleliste dukker den irriterende stemmen din opp både i tide og utide og av og til (nei, egentlig ganske ofte) kunne jeg ønske jeg hadde deg foran meg sammen med en synål og tråd slik at jeg kunne sikksakk-sydd igjen hele gneldrekjeften din. Eventuelt dradd pologenseren din over hodet ditt og surret enden igjen med hyssing, for å ikke være fullt så grotesk. Jeg driter i helgepass, Spotify Premium og alt annet fjas som kommer utav munnen din, så for Guds skyld, hold kjeft.
Jeg skal innrømme at jeg ble litt sjokkert når jeg googlet "Roberta from Spotify" og dette bildet dukket opp. Er det bare jeg som hadde sett for meg en småfeit liten blubbe? Kvinnemennesket er jo pent. Eller, hadde det ikke vært for at jeg kunne kverket henne på grunn av stemmen, så hadde hun vært pen.
Ai, nok et offer for min kategorisering av folk som er pene, helt til de åpner kjeften. I godt selskap av nesten samtlige værdamer, David Beckham og pene trøndere (om det i det hele tatt finnes). Hun hadde passet bedre som Spar Kjøp-modell. Jævla Roberta.
Jeg er møkklei Bollefabrikken etter å ha jobbet hver dag med maks to dager fri i flere måneder nå. Ikke bare møkklei, men også møkksliten. Jeg er lei av å være hyggelig, blid og sjarmerende på kommando, og jeg priser meg lykkelig hver gang det kommer kunder som også kan kategorieses som kjentfolk slik at jeg for fem minutter kan tørke av meg det påklistrede smilet. Hjernen min er heller ikke helt innstilt på det at jeg ikke har ferier lengre.
Resultatet av dette ble at jeg sammen med Mats, Karina og Marius bestilte ferie. Og neimen fikk jeg ikke ferie også! Så nå er det bare tolv dager til Christine skal ut i verden ved hjelp av det hun hater mest; fly. Heldigvis flyr vi fra Gardermoen slik at flyturen er en halvtime kortere (..det var selvsagt bare derfor vi bestilte fra Oslo i stedet for Bergen).
For min del kan det være full orkan og snøbyger så mye værgudene orker her i Bergen akkurat nå. Jeg ser ikke dagslys uansett, så det spiller ingen rolle. Og jeg skal til syden for å svanse i bikini og mest sannsynlig aldri komme hjem igjen likevel. Jeg har lovet Mats å dykke nemlig. Og dykking er synonymt med hai. Eller, å være under vann generelt er synonymt med hai, enten vi er i basseng, ferskvann eller dypeste sjøen i Australia. Poenget er at jeg kommer til å bli spist. Men det går fint så lenge det er på Rhodos i bikini. Tenker dere er misunnelig nå, ja!
I forrige innlegg anbefalte jeg INGEN, til og med ikke min verste fiende, å glide brystvorten fast i en glidelås. La meg fortsette den gode trenden ved å ikke anbefale noen til å gå på vinkorker i nesten 12 timer i strekk. Eller, kork-kile-hæler, som vi også kan kalle det.
Etter et magisk vorspiel, sniking i klubbkø, gratis inngang til en svett og trang tur på byens nye utested med det fengende navnet Sjoko (en bytur som egentlig ble tilbragt utendør med alle de gamle kjente jeg møtte på) og en tur på Esso hvor jeg hamstret Safarikjeks til den store gullmedaljen - gud vet hvorfor - er jeg endelig hjemme i sengen.
Så her ligger jeg da, i en altfor myk morgenkåpe mens jeg tydeligvis ser på Analyze This og spiser tidenes hamburger som jeg heller ikke vet helt hvorfor jeg kjøpte. Ikke vet jeg hvordan jeg skal klare å spise opp alle kjeksene jeg har kjøpt heller. Forutenom dette har jeg svært sutrete i dag, noe jeg velger å skylde på at en jeg liker å anse som min verste fiende plutselig dukket opp på samme vors som meg. Hun kan forresten gjerne gå i vinkorkhæler MENS hun glider BEGGE brystvortene fast i fire glidelåser, for alt jeg bryr meg. Dagen i dag kan enkelt nok beskrives som svært beruset og ekstremt teit. Men det er fullstendig lovlig så lenge JEG har det gøy. Og gjett om jeg har hatt det gøy.
Nei, jeg får gyve løs på kjeksene mine. Adios Amigos. Måtte dere alle feire helgen med måte, noe jeg absolutt ikke klarer. Nå skal jeg brenne skoene mine på et bål jeg har planer om lage på terrassen før jeg kryper sammen i fosterstilling og forbereder meg på morgendagen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hvorfor jeg gjør dette mot meg selv. Men så skjønner jeg ikke stort i det hele tatt, så det går vel fint dette også.
La oss gi dette er forsøk, men denne gangen på mine premisser. Nuvel, det er vel ikke å stikke under en stol at det aldri noen gang har foregått på andres, men jeg liker å ha noe å skylde på. Å ødelegge et ellers så perfekt image ville jo vært en skam. Så, bloggen er herved back in buisness. Muligens bare for dette ene innlegget, muligens over lengre tid. Tiden vil vise.
Når vi først snakker om tiden, så kan jeg jo kort vise dere hva jeg har gjort siden sist..
Alkoholinntaket mitt er vel litt over det normale, innså jeg nå. Jeg er jo ikke engang student lengre! Men ingen fare, jeg har alt under kontroll, hvilket som skal feires med en flaske vin eller to (hvem prøver jeg å lure? To, definitivt) i morgen kveld.
Ellers kan jeg jo informere om at det er på dagen lusne 3 uker til han fine over her dimmer og jævla fem uker og 1 dag til vi to + swingersparet vårt (Kloka og Marius) drar til Rhodos for å pleie kjærligheten oss i mellom. Ja, parvis, altså. Pakten mellom Marius og jeg tilsier nemlig at vi skal bruke hele uken på å gå hverandre på nervene, fordi begge er sikker på at den andre ikke klarer det. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg er så korttenkt og går med på noe slikt, med tanke på at lunten min er like lang som.. ja, jeg skal ikke komme med personlige angrep på tidligere erfaringer her. Like lang som neglene mine er nå, etter at jeg er godt integrert i både arbeidsliv og håndballhaller igjen. Relativt kort, for å unngå å gå rundt grøten.
Men jeg lar dere være med dette nå, jeg tror nemlig jeg lærte en gang på videregående at man alltid skal etterlate leseren med lysten etter mer. Dessuten klarte jeg å glide fast brystvorten i en glidelås i sted, så jeg må nesten sjekke om den fortsatt henger fast. For akkurat det føles det absolutt ikke som den gjør. Anbefales ikke, med andre ord.
Jeg sier som Michael Jackson.. Riktignok fortsatt med bein i nesen - kanskje litt for mye, med en full kontra tom magesekk, med ørebrusken hvor den skal være og i en blokk i Bergen i stedetfor i Neverland.. This is it. Jeg erklærer bloggen død, kaputt, finished.
Jeg lar likevel bloggen ligge her, i og med at mor har lært meg at man skal aldri si aldri. Hvem vet, plutselig finner Armageddon i livet mitt sted eller kanskje jeg blir lottomillionær. Da vil jo bloggen være et greit sted å fortelle dette på. Likevel holder jeg en knapp på at HVIS det skulle vise seg at det plutselig dukker opp ett innlegg eller to så er det vel kun på grunn av lillebror, militæret eller jobb. But somehow I doubt it, med tanke på at lillebror virker som om han integreres mer og mer i samfunnet og forstår folkeskikk, militæret snart er historie og fordi jobb faktisk er ok. Og det sier seg selv at et lykkelig liv er ett kjedelig liv. I allefall for dere. Og meg, som sådan.
La oss snakke om pupper. Store pupper, små pupper, falske pupper, ekte pupper, faste pupper, hengepupper, pupp, pupp, PUPP.
For å si det sånn.. Det er sommer og disse fordelene, som ca. halve klodens befolkning går rundt med, spretter, om mulig, enda mer frem enn de vanligvis gjør om vinteren. Som oftest gjør det meg ingenting. Press de opp i haken, for what I care, men som jente (!) kan jeg fastslå at med en gang at hvis puppene dine ikke er gjemt godt under en pologenser ment for sjiraffer, så må man også forvente at melonene blir diskutert.
Jeg skal heller ikke stikke under en stol at jeg både studerer og kommenterer. Både kjente og ukjente. Det ligger i min natur - eller.. egentlig tror jeg alle gjør dette, noen (hei!) bare mer høylydt enn andre. Og nå som Norge plutselig har bestemt seg for å bli jævla Bagdad - jeg sverger, Bagdad er alltid det varmeste stedet på temperaturmålingene - så er det faen meg pupper hvor enn jeg ser. Og jeg blir faktisk litt sjokkert og en smule brydd når de ikke en gang er.. tildekket.
Jeg er fullt klar over at det å sole seg toppløs alldeles ikke er et nytt fenomen. Jeg husker faktisk tilbake til min første sydentur som 2-åring med mor og far, da mor fortsatt hadde kropp til å sprade rundt toppløs. Til og med da plaget det meg litt, til tross for at jeg bare 1 år tidligere sikkert lå og suttet på akkurat disse puppene. Anyhow, det plaget meg i allefall i ettertid da jeg et par år senere fant feriealbumet fra dette året, hvor mamma sine pupper var synlig for både Gud og hvermann.
Poenget mitt er.. eller skal jeg si spørsmålet mitt, er det kun jeg som reagerer på jenter som soler seg toppløs i Norge? La meg være litt dobbeltsidig - i syden synes jeg at dette er helt greit. Mye grunnet at der er risikoen heller liten for å treffe på den 54 år gamle, sleske nabomannen eller damen du kjøper lunsj av på butikken hver dag. Jada, selvfølgelig er det fare for at du ender opp som en bakgrunnsflue i en og annens feriealbum, men toppløssoling i Norge ser jeg for meg er dømt til å bli Facebookmateriale og snipp, snapp, snute pupper som ikke lenger er fullt så ukjent for alle bekjente.
Og gjør meg en tjeneste.. om puppene dine skulle være det som Start-testen kategoriserer mine som, ikke brett deg ut på Bergens mest populære badested når du i tillegg har et par og femti kilo for mye kroppen. Dere var neimen ikke et fint syn der dere lå og deiget dere 6 meter nedenfor oss. Men all ære, vi gikk i allefall ikke tom for noe å snakke om i løpet av dagen.
Jeg snublet innom en velkjent (noe som for meg er fullstendig ubegripelig) topplisteblogger her en dag og fant denne listen med ti fantastiske grunner til at det å være singel var bedre enn å ha kjæreste. La meg bare sette disse grunnene på prøve..
1. Toalettsetet står i samme posisjon som da du forlot det sist (nei, litt feil. Kan jo også bo gutter/menn der).
- Det er godt mulig det bare er meg, men det er faktisk ikke SÅ jævla stress å ta ned toalettsetet om det står oppe. Dessuten er det i 99% tilfellene nede når jeg går på do.
2. Du kan tilbringe så mye tid du bare vil med familie og venner uten at noen skal mase på deg.
- Å tilbringe så mye tid jeg vil med familie klarer jeg utmerket til tross for kjærestestatusen. Det trengs bare fem minutter per 24 timer. Og venner og kjæreste går som hånd i hanske. Hadde de ikke gjort det er han overhode ikke typen som ville "mast". LIKESTILLING. Helt om natten, helt om dagen.
3. Du kan snakke med vennene dine i timesvis på telefonen uten at "din bedre halvdel" føler seg oversett.
- Jeg gidder ikke snakke i timevis med vennene mine i telefonen og hadde det vært tilfellet hadde Mats nok bare vært glad for at det var dem og ikke han.
4. Du trenger ikke å spøre om lov hvis noen ber deg ut.
- Ber meg ut.. Jeg går nå ut med de jeg vil uten at det blir noe ramaskrik fra hans side av den grunn. Eller kan man ikke "be ut" noen i Molde uten at halve byen plystrer på "Love is in the Air"?
5. Du har tv-kontrollen for deg selv.
- Hvem faen bruker TV-kontrollen lenger? Surf The Channel og nedlasting. Og det eneste vi ser sammen er One Tree Hill. No stress.
6. Du kan være fornøyd med den du er, og ikke den kjæresten din skulle ønske du var.
- Okei, frøken. Vet ikke hva slags gutter du har rotet deg bort i, men hvis ikke kjæresten din hadde vært fornøyd med den du er, så hadde han aldri giddet å være kjæresten din. Makan..
7. Du kan kikke på det motsatte kjønn så mye du vil!!
- DRITQLT!!!! Kikke gjør både gutter og jenter uansett, singel eller opptatt. Så, kikke kan man gjøre uansett.
8. Du kan flørte med hvem du vil.
- Ja, du kan kanskje flørte med hvem du vil. Du kan også kline med hvem du vil, du kan pule hvem du vil.. Du kan også få klamydia, gonorè, kjønnsvorter og AIDS. Gud, jeg høres ut som en mor. Det er fornuften som snakker. Det holder med èn (som ikke gir deg klamydia, gonorè, kjønnsvorter og AIDS).
9. Mindre bekymringer.
- ..nettopp fordi jeg har kjæreste, ja! Da har du nemlig en du kan lasse halvparten av bekymringene over på.
10. Du kan gjøre DET du vil.
- Jeg gjør fortsatt det JEG vil.
Jadajada, vi er alle forskjellige og barn av regnbuer og jeg vet ikke hva. Jeg sier ikke at vi alle skal være singel, men de grunnene der må du lengre ut på landet med. Prøv i det minste å tegne deg en kjæreste før du uttaler deg om at det ene er bedre enn det andre.
I dag er det pessimismen til side. Sett hæla i taket og tenna i veggen; Christine er GLAD!
Klokken 15:48 i dag kunne jeg offentliggjøre dagens første gode nyhet - hjemmeeksamen unnagjort. Riktignok er det fortsatt mangel på en kildehenvisning eller fjorten, men det får morgendagen heller ha i vente. Denne eksamenen skal til og med leveres inn med godt mot, for en gangs skyld har jeg faktisk troen på at jeg består. Og gjør jeg ikke det blir det regelrett blodbad på Universitet i Bergen. Nåja. Men foreløpig er det FERIE!
Dagens andre gode var at jeg fikk se det litt for solbrune ansiktet til min kjæreste igjen, for første gang på en uke, dog det bare var på MSN. Noen vil kanskje si at jeg ikke har klagerett i det hele tatt, med tanke på luksusordningen vi forsåvidt har, men det bryr meg ca. 20-0. Jeg kjenner nå at kroppen trenger litt kjæreste og forhåpentligvis vil denne nokså ukjente, men glade tilværelsen dukke opp igjen til helgen. Heldigvis.
Videre har jeg fått min andre halvdel hjem igjen til Bergen, i allefall for sommeren. Tidenes beste venninne har endelig forstått at byen er Bergen og vendt nesen vestover (hører rykter om at dette også kalles skoleslutt). Etter endt eksamensoppgave trippet jeg rundt som en veddeløpshest i flere tider, bare ventende på at hun skulle dra liket sitt hjem fra hytten. Folk og hytter, altså.. Jeg ser ikke den. Men heldigvis tikket SMS'en jeg ventet på inn tilslutt, med klar beskjed om at jeg måtte gjøre meg klar for å gå tur. Fair enough, tenkte jeg. Men hun hadde en slagplan som ikke gikk ut på stort annet enn å dra meg rundt halve Bergen Vest. Flaks for meg at kondisjonen er på topp og at jeg husket vannflaske. Eh, nei.
Men til tross for turen som kjentes ut som turen til Helvete og hjem igjen er jeg generelt glad for at hun er hjemme. Det er så godt å tenke på at jeg endelig bare kan gå ti minutter.. nei. Ta bussen fire stopp for å se henne og at da enhver møkkadag kan bli verdens beste. Det er godt å ha en som lager mat til meg fordi hun vet hvor udugelig jeg er til det selv. Det er godt å ha en som jeg ikke trenger å forklare ting til, for hun kan ved første øyekast fastslå hva som er gale. Det er godt å ha en som jeg alltid klikker perfekt med uansett om det har gått en dag eller et halvt år. Det er godt å ha en som kjenner meg bedre enn hva jeg gjør selv. Det er godt å ha en å dele alt med - oppturer & nedturer, rusinntak & bakrus, latter & tårer, sladder & seriøse samtaler, dager & netter, dansing & dauing, lønningsdag & tom konto. Jeg tror jeg har opplevd det aller meste med denne jenten og jeg vet at uten henne hadde jeg overhodet ikke vært den jeg er i dag. Når jeg tenker meg om hadde jeg faktisk vært enda slemmere, med tanke på at hun er den gode av oss to. Men man utfyller ikke hverandre fullstendig før man har en motpart og i henne har jeg funnet min. En engel, en djevel. En kniv, en gaffel. Ying, yang. Så utrolig forskjellige, men samtidig så like at det til tider er skummelt.
Av og til, eller i grunn ganske ofte, tar jeg meg selv i lure på hvorfor jeg jobber i et serviceyrke. Altså, jeg vil mye heller jobbe med mennesker enn å sitte og visne på et kontor eller noe, men kunder er meget ofte blandt topp tre på hatlisten min. Så jobbdagen idag så jeg for meg skulle bli rene luksusen. Konfirmasjonshelg, til tross. Jeg hadde nemlig kundeforbud, med mindre det var høyst nødvendig at jeg hjalp til. Dette på grunn av at jeg har gått rundt som en levende smittefare med mine host, hark, nys og snørring. Hiv i en dæsj svak, til tider inteteksisterende stemme, og du har meg i dag. Tusle rundt på bakrommene, spisende / vaskende, med iPoden i ørene og best av alt, ingen kunder.
La meg gjøre det klinkende klart. Det er jævlig lite kult å gå for seg selv å vaske i syv timer. Det sier seg selv at en vaskerutine som vanligvis tar 1-2 timer kun er gøy til ett visst punkt når den repteres i 420 minutter. Det hjalp heller ikke på at mine medarbeidere som fra tid til annen kom bak for å holde meg med selskap, som oftest gikk ett minutt senere fordi de ble så oppgitt over at de ikke hørte hva jeg sa. Og var det ikke det, så var det jeg som måtte sparke de vekk for å slippe å vaske gulvet 100 ganger i løpet av dagen. Det er underlig hvor skitten enkelte presterer å bli under skoene av å gjøre.. ingenting.
Neida, så med sykdommen på slep klarte jeg omsider å overleve dagen. Som en ekstra takk til meg selv, snek jeg med meg en kake hjem, som allerede er halvspist etter at jeg fant ut at bunaden fortsatt passer. Jeg skal ærlig innrømme at frie luftveier nok er det siste jeg har i den, men det får så være. Heller det enn å måtte ta stilling til kjolevalg til morgendagens konfirmasjon, som kommer til å bli alt annet enn vanlig.
Jeg kjenner jo tross alt familien min, og her er det snakk om muligens Bergens største ADHD-snobb på lykkepiller. Det er påkrevd at jeg ikke har gjort annet enn å ligge i sengen etter at jeg kom hjem, ja, ser man bortifra bunadprøvingen. Dette er nemlig noe som krever en skikkelig oppladning, en oppladning jeg føler jeg burde begynt på for flere måneder siden.
Ellers går eksamenslesingen alt annet enn strålende, russereunion i går var strålende og nå venter The Guardian på meg - en film forbeholdt Mats og meg, men som må sees helt mutters alene. Ikke fullt så strålende, men med dette kan vi vel konstantere at alt er som normalt. Bilder skulle vært her, men av en eller annen grunn vil de ikke samarbeide. Skal prøve å få oppdatert innlegget i morgen - med bilder!
Jeg er, som noen sikkert har lagt merke til, ekstremt pessimistisk, negativ og til tider usannsynlig klagete. Denne gangen er det ikke idiotiske Facebookstatuser eller forsvunnede nødvendigheter som plager meg. Det er ikke engang det dyret av en hormonboblende og ubalansert lillebror som har trykket på de feile knappene denne gangen. Det er blogging, eller skal jeg si enkelte blogger. Og la meg presisere; dette er ikke ment som noe angrep mot en eller flere utpekte bloggere, det gjelder saueblogger generelt.
Det hele begynte med outfitbilder. Jeg merker til og med at ordet "outfit" gjør at blodårene mine stikker enda mer ut enn til vanlig. Det var kult når Ulrikke Lund gjorde det, som også var en av de første her til lands som oppdaget dette fenomenet. Det er fortsatt kult hvis antrekket er til å dø for, eller utmerker seg, uavhenging av hvilken stil det er. Men hallaien du der jente 14 i vanlig jeans med tilsvarende vanlig hvit genser.. Hvorfor? Det er ikke kreativt, det er ikke som om vi aldri har sett det før og det er hvertfall ikke inspirerende. Har du ikke noe bedre å komme med enn å vise frem den jævla jeansen (eller muligens det fine håret/ansiktet/puppene/hva nå enn hensikten med bildet var), så dropp heller innlegget til du faktisk har noe vetig å komme med.
Noe jeg føler har føyd seg inn i rekken av typiske bloggemner er det som jeg på flere blogger har sett blitt kalt "sommerkroppen '09". SOMMERKROPPEN '09?! Jeg pines. Hun kan være 120kg eller enkelt og greit 20kg, til stadighet dukker utrykket opp på forskjellige blogger. Jeg blir helt ifra meg, skal jeg være ærlig. Nåvel, dette dukker ikke bare opp i i blogger, men også i vennekretsen. Jeg forstår det at hvis du er overvektig at noen kilo gjerne kan forsvinne. Men da er det riktignok snakk om en god, gammeldags slankekur. Det er også noe jeg håper blir gjort for ens egen helse, og ikke fordi man skal sprade rundt i bikini om knapt en måned og må svanse rundt som selveste Victoria Silvstedt. Hvis dere er så jævlig besatt av å se ut som Barbie i sommermånedene, hvorfor bevisst trykke i seg alt mulig skitamat hele vinterhalvåret for å så legge seg i hardtrening gjennom hele Mars/April/Mai? Ikke er det sunt heller.
Jeg er så ubeskrivelig glad at jeg aldri styrte inn på type outfitblogg. Også en stor takk til en eller annen som fikk meg til å innse at kroppen får være slik den er og være fornøyd med det. Takk til meg selv, med andre ord. Ja, jeg har ting å utsette på meg selv jeg som alle andre, men det er ikke så forbanna gale at jeg på død og liv må melde meg inn i Sats for å trene 7 ganger i uken. Jeg spiser drit om vinteren, like så vel som om sommeren. Sommerkroppen er et ord som ALDRI skal inn i mitt ordforråd. Trapper i blokken og mye latter er for meg den beste treningen og jeg sier meg fornøyd med det.
Følgende livsmotto har reddet meg mang en gang: Er jeg singel, er det ingen jeg trenger å pynte meg for. Har jeg kjæreste, så liker han meg slik jeg er. Men Mats, den dagen badevekten tipper 100kg, da skal du få lov til å si noe.
Hva ser vi jenter etter i gutter? Hvorfor er det som oftest slik at mange av oss på død og liv må brenne oss minst fire ganger på den samme type gutt før vi lærer? Og hvorfor i helvete faller vi for akkurat DEN gutten?
Selv kan jeg trygt plassere meg i gruppen av jenter som brukte lang tid på å lære. Først tok det meg ca. 16 år før jeg fant ut at den perfekte gutt ikke fantes. Så etter 17 år lærte jeg at å være sammen med noen i mer enn elleve måneder var ekstremt farlig. Videre brente jeg meg litt til, før jeg igjen innså at noe mer enn elleve måneder var uakseptabelt. Dermed oppstod den berømte ellevemånederskrisen. Men det ordner seg for snille jenter - og dermed lærte jeg også - tilslutt.
På en side finnes det gutter jeg gladelig kunne tatt på meg verdens spisseste og vondeste sko bare for å gi de et realt spark i de edlere deler. På en annen side er jeg, på en eller annen absurd måte, glad for erfaringene de har gitt meg. Blåøyd og naiv når det kommer til kjærlighet er det siste jeg er. Litt for sjalu og paranoid står derimot høyere i kurs. I og for seg to ikke så gode egenskaper, men på samme tid mye bedre enn de to førstnevnte.
Det som er så grådig greit er at dette ikke er noe problem i mitt nåværende forhold. Han er fullt klar over at jeg tenker litt for mye, han gjør meg obs på at jeg overanalyserer ting litt opp og ned i mente, men han holder fortsatt ut med meg. Men dette visste jeg jo ingenting om den gang da jeg fant denne gutten i mylderet av middelmådighet som vandrer rundt i alskens gater. Hva faller vi egentlig for?
Absolutt ingen i denne verden kan komme å fortelle meg at utseendet ikke spiller noen rolle. Som så mange har sagt før meg, vi blir oppmerksom på grunn av utseendet, men forelsket i personligheten. Slik var det også for min del. Første gangen jeg gikk forbi Mats på skolen var det tanken "han var digg!" som streifet meg. Da vi etterhvert begynte å prate litt sammen (takk en eller annen for felles bekjente på samme skole), snublet jeg mer og mer. Makan til sjarm og utstråling tror jeg aldri jeg har opplevd før og selve fallet kan jeg ikke beskrive som annet enn hardt. Skikkelig mageplask, tror jeg egentlig vi bør oppgradere til. Det er i grunn ganske rart også, for på mange måter er han den strake motsetning til alle mine tidligere erfaringer - noe som selvsagt har vist seg å være utrolig positivt. Det å beskrive Mats er et prosjekt jeg ikke vil begi meg ut på, rett og slett fordi jeg føler at ord ikke er rettferdiggjørende nok. Han kan ikke beskrives, han må oppleves. Jeg har lært at slik er det med kjærlighet. Er den ekte, går det ikke an å sette ord på den.
Så Mats, med tanke på at du er innom her og sniker av og til, you know I love you. Og takk for at du brøt ellevemånderesforbannelsen min, holder ut med meg gjennom PMS, merkelige aggresjonsutbrudd, usaklige argumenter og jeg vet ikke hva.
Jenter/eventuelle gutter: Er det å brenne seg kjærlighetsmessig noe dere tar med dere som en positiv eller negativ erfaring? Og ja, jeg lover. Ikke noe mer kliss på et halvt år, MINST.
"Fritid er noe man har slik at arbeiderne skal ha noe å glede seg til når de er på jobb. Likevel, den såkalte fritiden de kommer hjem til, går med til å konsumere alt man har gjort og lært i løpet av dagen."
Med andre ord, fritid er oppskrytt. Jeg har sikkert hatt det folk kaller fritid i både bøtter og spann den siste tiden, men kroppen min sier det stikk motsatte. Jeg er sliten, sinna og oppgitt. Jeg er da det de fleste vel kalle meg.. helt vanlig?
Og når vi først snakker om sinna. Jeg har jo, som fortalt i sikkert de to-tre siste innlegg, holdt på med en helvetesoppgave av de sjeldne. 10 sider om regulering av medieøkonomiske forhold, verdikjeder og regelrett drøftinger både opp, ned og i mente. Det gikk vel egentlig forsåvidt ganske bra en periode, helt til jeg oppdaget at jeg trengte en bok jeg overhode ikke har gått til anskaffelse av. Og dette gikk selvsagt opp for meg på en søndag, dagen før innlevering. Heldigvis viste Fabritius (seminarleder med forferdelig gøyalt mellomnavn) å være en reddende engel og lot meg hente hans bok fire timer før deadline. Glad og fornøyd tripper jeg til lesesalen for å skrive de resterende sidene, på det som skulle vise seg å være en bærbar PC som nektet å slå seg på. Compaqforbannelsen, uten tvil! Så da var det ikke annet å gjøre enn å kreve mamma hjem fra jobb, for å så tilbringe de tre neste timene med nervøs kaldsvetting i sengen, før hun da en time før innlevering fikk den på. Det nødvendige ble rablet ned og oppgaven ble levert. Men hvorfor i helvete har ingen fortalt meg dette?!
Ellers kan jeg også nevne at den siste tiden har jeg blant annet vært sint på grunn av:
- At Mats fikk en leke som kunne bygges og ikke jeg da jeg kjøpte kinderegg til oss som nattmat en sen lørdagskveld.
- At mamma og pappa absolutt må i ett bryllup i Juni, hvilket resulterer i at jeg ikke kunne tvinge de med til Kreta samtidig som Karina skal dit. Vi skal heller til Mallorca. Flott! Handle på Spar og se gamlinger på stranden som attpåtil snakker norsk. Akkurat som å være hjemme.
- At Mats har fem måneder igjen av militæret (hvor lei er dere av å høre om dette nå?)
- At man absolutt IKKE lærer, i allefall ikke så lenge jeg har levd til nå.
Makan.. Så, noen som mener de kan overgå meg når det gjelder aggresjon?
Mamma fortalte meg en gang at man kunne gjøre hva man ville, hvis man bare ønsket seg det. Så endret det seg til at man kunne gjøre hva man ville, så lenge man jobbet for det. Nå som jeg er blitt gammel er det ikke annet enn den harde og brutale sannheten; du kan ikke gjøre hva du vil. Punktum. Og derfor er også overskriften en løgn. Jeg vil være på Hawaii, men det er faen ikke mulig. Likevel er Bergen rimelig bra om dagen, med hele 14 grader og sol. Jeg har selvsagt spradet rundt i shorts og sandaler, store solbriller og hatt vinduene på vid gap mens jeg har spilt Lady Gaga for alle beboerne i blokken og danset rundt av glede. Jeg tror faktisk ikke du finner noen i dette landet som er gladere når solen titter frem og gradestokken kryper over 5 grader enn bergenserne. Si hva dere vil, men da er vi rimelig hyggelige!
Så, hva skal man si? Jeg nyter denne pausen, men tenkte jeg kunne gi et lite livstegn fra meg. Så hei! Har dere det bra? Det har nemlig jeg, men veien hit har vært lang. La meg fortelle om noen av de tingene som har skjedd siden sist. Situasjonene er valgt utfra hva den elendige hukommelsen har klart å lagre og dessverre ikke med bakgrunn i underholdningsverdi.
Først og fremst har jo det blitt en tur eller fem på byen. Som vanlig har vorsene vært kanakas, mens utestedet som jeg fortsatt ikke kommer meg vekk fra, svikter mer enn noen gang. Derfor har jeg nå lagt opp bylivet for en liten stund (men jeg har lært at jeg ikke kan tro på meg selv også, så ta den med en klype salt), spesielt fordi at jeg alltid ser slik ut dagen derpå.
Jeg har også gjenoppdaget sjarmen med brettspill. Eller, når sant skal sies har jeg vel mast på Mats i et par måneder om vi ikke kan kjøpe brettspill, men de eneste spillene som skal i hus i følge han, er de hvor man myrder, løper og dør. Cluedo var heller ikke ett alternativ dessverre, til tross for at jeg argumenterte for harde livet at hele spillet tok utgangspunkt i nettopp et mord. Likevel oppdaget jeg at Karina delte min spillentusiasme og vi dro derfor med guttene våre på en spillkveld. I motsetning til meg prøver de IKKE å se det positive i ting, men den skeptiske stemningen var forsvunnet allerede to minutter ut i Alias. For vår del endte det med mye juks, mye frustrasjon og mye latter - vel verdt ett forsøk, til tross for at brettspillets høysesong akkurat er over.
Nå slo det meg faktisk at jeg ikke kommer på mer jeg kan fortelle dere om. Heldigvis har jeg aldri skrytt på meg en god hukommelse, det ville for min del vært som å bite seg selv i halen tør jeg påstå. Men selv om jeg kanskje ikke har fått utdelt den beste hukommelsen, er det liten tvil om at jeg har fått et par klagegen for mye. ALTSÅ! Det har seg slik at jeg har hatt meg en ufortjent lang påskeferie og dermed har skolearbeidet innhentet meg. Dette resulterer i at jeg sitter med en 4 siders oppgave som skal inn kommende fredag (intensjonen hva denne oppgaven angår, er å alldeles ikke skrive den) og en 10 siders oppgave som skal inn neste mandag. En oppgave som jeg ikke for alt i verden kan gi blanke faen i. Derfor fortsetter jeg pausen litt til, til tross for at noen av dere ønsket meg tilbake (noe som forresten var utrolig koselig å høre, takk!).
Håper dere alle har det fin-fint!
Som muligens noen har merket, er blogglysten min langt i fra på topp om dagen. Dette resulterer i halvhjertede innlegg, som jeg bare blir flau over og som ikke finnes interessante for de av dere som faktisk leser her. Til tross for at jeg ikke er en Ida Wulff / Marie Amanda / Ulrikke Lund (noe jeg i grunn er JÆVLIG glad for og aldri har intensjoner om å bli), så er det minste jeg kan gjøre faktisk å prøve å gi dere noe.. ordentlig. Eller hva det nå vi er ute etter på denne bloggen.
Nå skal jeg bare rydde litt opp i kaoset som eksisterer oppe i topplokket og finne meg selv. Nei, jeg har vel egentlig funnet meg selv litt for mye, så nå skal litt av det ut igjen. Greit, jeg babler. Poenget er; jeg tar meg en liten bloggpause på ubestemt tid. De av dere som kommer til å savne å elske meg, eventuelt hate meg, får bare følge med fra tid til annen for å se når jeg dukker opp igjen.
Med dette ønsker jeg alle en fin påske, så snakkes vi nok etter det. Til og med JEG har for en gangs skyld ferie, og da er planen å selv bli underholdt uten å bekymre meg for å måtte underholde dere.
Au revoir, eller på gjensyn om dere vil.
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er den personen som er mest glad i nye mennesker. Jeg likte aldri å få nye mennesker i klassen eller å måtte omgåes med mange folk jeg ikke kjenner. Forstå meg rett, jeg liker å treffe nye folk, men jeg.. nei, jeg vet ikke. Jeg er regelrett veldig skeptisk til mennesker generelt, til tross for at flere "nye" mennesker flere ganger har motbevist mitt syn på at alle jeg ikke kjenner er noen rævhål.
I dag fikk jeg derimot bevist en gang for alle at menneskeheten kan være like idiot som jeg noen ganger forestiller meg. Jeg hadde meg en kjapp tur innom kjøpesenteret for å få i meg noe mat, og bestemte meg for å slå i hjel litt tid mens jeg ventet på bussen. Ferden gikk til Cubus, hvor planen var å slå av en prat med Katrine. Overraskende nok så hun ganske opptatt ut da jeg kom inn (jeg har nå innsett at folk flest faktisk gjør noe når de er på jobb, i motsetning til hva vi gjør på Lie Nielsen), så jeg tok meg en runde i butikken i stedet. Da viste det seg at menneskehetens mest elendige individ også hadde tatt turen til Cubus idag.
Jeg stod å så på en topp, helt i min egen verden med iPoden i ørene, uten å klare å bestemme meg for om den var fin eller stygg. Tilfeldigvis snur jeg meg rundt og ser en dame (la oss si 40+) som så ut som hun skulle forbi. Jeg presset meg selv og det dyret av en veske jeg hadde med meg inn til veggen for å gi henne plass, men likevel gav hun meg en REAL dytt i det hun gikk forbi. I ren refleks snudde jeg meg mot henne og i samme øyeblikk så hun på meg, med muligens det eneste blikket jeg noen gang har sett som kan konkurrere med mitt isblikk. Jeg tenkte ikke mer over det og fortsatte å studere den styggfine toppen videre. Etter noen minutter var hun plutselig bak meg igjen, uten at jeg denne gangen merket at hun nok en gang skulle forbi meg. Så da brukte hun armer og sikkert all kraft hun hadde og skubbet til meg. Jeg, som har en balansenerve som er helt ute av kontroll, klarer såvidt å holde meg på beina, mens hun bare trasker videre. Jeg ble så sint at jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg og mest av alt hadde jeg egentlig bare lyst å presentere henne for knyttneven min. "En hver aksjon har en reaksjon" fløy heldigvis gjennom hodet mitt og med sammenbitte tenner klarte jeg å holde sinnet for meg selv. For denne gang.
20 år gammel jente fra Bergen som allerede etter ett år på Universitetet fant ut at ett jobbår var bedre. Ekstremt sarkastisk, forelsket, sta, lattermild, temperamentsfull og ikke minst irritabel. Bloggen inneholder derfor for det meste irritasjoner over verdens, da spesielt Bergens ubrukelige populasjon og andre skurker som setter en stopper for det fantastiske livet hun prøver å komme seg gjennom. Hun er forresten aldri så blid som bildet tilsier, bare for å ha alt på det rene. 